Hodebekledning har alltid vært et viktig klesplagg. Helt opp til Anna på Røros sin tid, tidlig på 1900-tallet, var det ikke tilfeldig hva slags hodeplagg kvinnene bar, til hverdag og fest.
På Røros var det vanlig for kvinner å bruke det som het ørhuve. Det er en slags kyse som dekker ørene og med bånd til å knytte under haken. Bak er det en slags sløyfe, eller dusk som den kalles på Røros.
Foruten å tildekke håret hadde huva den funksjonen at den sa noe om status. Gifte kvinner brukte sorte huver, mens de ugifte jentene brukte forseggjorte fargerike huver, i hvert fall til fest. Til hverdags var huva oftest brun, med røde bånd og rød dusk. Var man i sorg, brukte man sort huve med perlebroderier.
Ugifte eldre kvinner, eller «attgløymene» som de også ble kalt, farget dusk og bånd grønne når de var nådd den alder at de hadde oppgitt håpet. Finhuva var ofte sort, med små hvite eller blå perler brodert som stjerner.
Lueskikken har nok vært både praktisk og stigmatiserende. På slutten av attenhundretallet begynte skikken å vannes ut. Det ble jo litt vanskelig å vite hva slags huve man skulle bruke, om man for eksempel levde «i synd». Så på begynnelsen av nittenhundretallet, da Anna fra Røros var ung, var det nok mest de eldre kvinnene som brukte ørhuve, i hvert fall til daglig.
På farsgården til Jan Erik på Os har man oppbevart fem ulike huver, som man mener stammer fra oldemoren hans, Gunhild Marie Hansdatter Ingebrigtsvoll, som var født og oppvokst ved Ausunden nord for Røros.
Huva til høyre er nok en barnehuve, for den har blonder rundt kanten.
Kilde: Eva May Wahl Sandnes, Fjell-Folk, Rørosmuseet.
Historisk bilde: Iv. Olsen, Rørosmuseets arkiv
Foto av huver: Digitaltmuseum/Rørosmuseet og Vigdis Øvergård
