– Har du selv spist surstrømming noen gang? spør jeg den relativt unge kvinnelige ansatte på Systembolaget i Arvika.
–Nej, det har jag faktisk inte, svarer hun ærlig, og må søke råd hos en noe eldre kollega for å høre hva de anbefaler av drikke. Det blir øl og snaps, rimeligvis. Lyst og litt skarpt øl, omtrent som jeg ville valgt til norsk rakfisk, som på sett og vis er noe tilsvarende. Og likevel ikke.
Boksen med «Röda ulven Surströmmings filéer» ligger i kjøleskapet og venter. Av en eller annen for meg ukjent grunn skal disse hermetikkboksene oppbevares kaldt. Jeg har valgt en fin lørdag i slutten av august, som er sesong for surströmming, til å gjøre meg kjent med nok en svensk tradisjon. Jeg har spist skinke i ulike varianter (jul og påske) og har bivånet dansen rundt majstången på Mittsommar (sankthans). Nå er jeg på sett og vis kommet til den ultimate svenndomsprøven.
Etter som jeg har lest meg opp på forhånd, så unngår jeg kardinalfeilen å åpne boksen innendørs, på kjøkkenbenken. Frarådes på det sterkeste, det kan føre til en ikke planlagt rundvask av kjøkkenet. Nei, bøtte med lunkent vann er tingen, utendørs. Boksen senkes i vannet og åpnes med vanlig boksåpner. Relativt udramatisk. 
Overtrykket i boksen gjør at den gir fra seg en gråaktig væske, og alt nå kan jeg merke den første odøren som på en eller annen måte kommer til overflaten. Ikke behagelig, men heller ikke så ille som ryktene vil ha det til.
Filetene av surstrømming ligger blanke og fine i boksen. Synet er delikat, men lukten krever tilvenning. Så mye har jeg skjønt. Det sies at man må spise surströmming minst tre ganger før man lærer seg å like det. Mulig det, og da kan man kanskje avansere til ikke filetert strömming. Den ligger i boksen med hode, innvoller og det hele. Så man må rense selv. Som vi gjør med den riktig gode og kraftige rakfisken som vi kan kjøpe direkte fra bøtte til og med i Oslo. Det er også en krevende øvelse.
Jeg har vært så opptatt av strömmingen at jeg i farten har glemt at jeg burde ha potet til, helst nypotet. Men jeg har løk, gressløk, fet rømme og ordentlig smør. Jeg har også både svensk tunnbrød av den harde sorten og norsk flatbrød fra Røros.
Og selvsagt øl og dram.
Jeg har dekket opp utendørs, sånn for ordens skyld, med tanke på odørene. Det er jo en fin dag, relativt varmt og solskinn. Jeg har valgt engangstallerkener og engangsbestikk, ut fra nettbaserte råd om at alt som kommer i kontakt med surströmming er kontaminert for alltid. Tror faktisk det ikke er sant. Men at surströmming har en langtrekkende og spesiell odør får jeg til fulle bevist da et betydelig antall spyfluer straks svermer rundt meg og ikke minst boksen med filetene.
Først tar jeg en liten bit naturell. Rakfisk spiser man ikke uten tilbehør. Det gjør man heller ikke med surströmming, men for å ha en formening om den rene smaken, må det forsøkes. Det er ikke sild, selv om det ligner av utseende. Og det er heller ikke rakfisk, som det ikke ligner på, men som i likhet med surströmming er fermentert fisk. Jeg tenker at det finnes ytterpunkter i smaksregisteret. Representert ved sånt som gammelost, lutefisk, pinnekjøtt, fenalår og andre av våre nordiske tradisjoner. I dette registeret så har nok surströmming sin egen plass, som ikke kan sammenlignes med så mye annet. Noe av smaken fra rakfisk. Litt mindre av smaken fra ansjos. Men mest sin egen smak.
Legger man passe lite av fisken på tunnbrød, med smør, rømme, rå løk og gressløk, så smaker det godt. Som med rakfisk så handler det om å la tilstrekkelig lite av den skarpe smaken blande seg med tilbehøret. Smør, rømme og løk er velegnet til å dempe skarpheten. Men den er der fortsatt. Smaken er spesiell, og spennende på sitt vis.
Man må altså spise surströmming tre ganger før man evner å like det, sier de som mener å forstå seg på det.
Kommer jeg til å gjøre det?
Jeg har et år på å tenke meg om til et eventuelt andre forsøk.
