Anna fra Røros, vår nye serie, som lanseres 20. februar, er fortellingen om en sterk kvinne. Og det er ikke tilfeldig.
Kvinnenes ansvar, i gruvesamfunnet i det barske klimaet oppe på snaufjellet, krevde virkelig styrke. Særlig gjaldt det kvinner som levde i de familiene som ikke hadde så mye å rutte med. Klasseskillet på Røros, forskjellen mellom fattig og rik, var stor, langt inn på 1900-tallet.
Krevde det mer styrke å være kvinne på Røros, enn andre steder? Det er selvsagt umulig å måle i ettertid. Men det er ingen tvil om at mye av ansvaret falt på kvinnene. For å forstå det, må man også vite litt om hvordan gruvesamfunnet fungerte.
Uten malmen og Røros Kobberverk, som ble etablert i 1644, ville det ikke vært noen Bergstad på fjellet. Og ved inngangen til 1900-tallet spilte Verket fortsatt en viktig rolle. Mange hadde sitt arbeid i gruvene, i smeltehytta, eller indirekte gjennom lasskjøring og annet arbeid for Verket.
Mange av de som arbeidet for Verket hadde også sine egne gårdsbruk, med fjøs og husdyr, i og rundt Røros. Og hvem var det som tok seg av hus og fjøs, små unger og syke gamle, mens mennene var ute på arbeid for Verket? Det var selvsagt kvinnene. Begrepet dobbeltarbeidende var sikkert ukjent på den tiden, men ansvaret som falt på kvinnene, var nok til å fylle dagen fra morgen til sene kveld, hverdag som helg.
Anna, som vi skriver om, opplever dette på kroppen, når mye av ansvaret for hjemmet og den vesle smedgården faller på henne.
Var det så bare triste hverdager? Nei, og det kan man oppleve den dag i dag, under Rørosmartnan, i slutten av februar. Da slipper sindige rørosinger seg løs i polsdansen, kvinner som menn, gammel som ung. Som de har gjort i alle år.
For dette var og er også noe av livet i gruvebyen på fjellet.
Og det skriver vi også om, i Anna fra Røros.
