Pjalt til kaffen

Pjalt kan serveres påsmurt med ost eller med syltetøy.

Anna fra Røros serverer pjalt som kaffebrød når hun får besøk.

I den daglige kosten var pjalt noe man spiste til frokost eller kvelds i stedet for brød, med smør, ost, syltetøy eller annet pålegg. Mengden med sukker og annet søtt i pjalten kan reguleres i forhold til om man ønsker søtt kaffebrød eller mer vanlig hverdagsbrød.

Nå er pjalt å få kjøpt ferdig fra flere produsenter i Røros-distriktet. Oppskriftene er like mange som det finnes produsenter, og alle har gjerne sine egne hemmeligheter.

Se oppskriften som vi brukte da vi laget pjalt.

Bok 3 til påske?

De fleste abonnenter på Anna fra Røros, vil få bok 3, Oppgjøret, hjem i postkassen før påske. Den kommer i butikkene rett over påske, tirsdag 18. april.

Anna er fanget på det svenske soldattorpet etter å ha blitt overfalt på vei hjem til Røros.

Mobro kommer for å befri Anna, og det ender i skuddveksling med svensken Vargfjes.

Samtidig går tankene hennes til Carl Emil, som hun har drømt om og lengtet etter mens hun har vært fanget. Kan hun stole på at han ikke er med i sammensvergelsen mot henne?

Carl Emil rykket til ved siden av henne. Hun kunne ikke annet enn å snu på hodet og se på ham. Han var blitt blek, han også. Blikket flakket, og det var ikke vanskelig å se at han var nervøs.

Bestill abonnement på forlagets nettsider.

Jentehuver, kjerringhuver og gammeljentehuver

 

Hodebekledning har alltid vært et viktig klesplagg. Helt opp til Anna på Røros sin tid, tidlig på 1900-tallet, var det ikke tilfeldig hva slags hodeplagg kvinnene bar, til hverdag og fest.

På Røros var det vanlig for kvinner å bruke det som het ørhuve. Det er en slags kyse som dekker ørene og med bånd til å knytte under haken. Bak er det en slags sløyfe, eller dusk som den kalles på Røros.

Foruten å tildekke håret hadde huva den funksjonen at den sa noe om status. Gifte kvinner brukte sorte huver, mens de ugifte jentene brukte forseggjorte fargerike huver, i hvert fall til fest. Til hverdags var huva oftest brun, med røde bånd og rød dusk. Var man i sorg, brukte man sort huve med perlebroderier.

Ugifte eldre kvinner, eller «attgløymene» som de også ble kalt, farget dusk og bånd grønne når de var nådd den alder at de hadde oppgitt håpet. Finhuva var ofte sort, med små hvite eller blå perler brodert som stjerner.

Lueskikken har nok vært både praktisk og stigmatiserende. På slutten av attenhundretallet begynte skikken å vannes ut.  Det ble jo litt vanskelig å vite hva slags huve man skulle bruke, om man for eksempel levde «i synd». Så på begynnelsen av nittenhundretallet, da Anna fra Røros var ung, var det nok mest de eldre kvinnene som brukte ørhuve, i hvert fall til daglig.

På farsgården til Jan Erik på Os har man oppbevart fem ulike huver, som man mener stammer fra oldemoren hans, Gunhild Marie Hansdatter Ingebrigtsvoll, som var født og oppvokst ved Ausunden nord for Røros.

Huva til høyre er nok en barnehuve, for den har blonder rundt kanten.

Kilde: Eva May Wahl Sandnes, Fjell-Folk, Rørosmuseet.
Historisk bilde: Iv. Olsen, Rørosmuseets arkiv
Foto av huver: Digitaltmuseum/Rørosmuseet og Vigdis Øvergård

Vellykket lansering på Røros

I dagene 21. til 23. februar, under den tradisjonelle Rørosmartnan, var vi på Røros og lanserte den nye serien, Anna fra Røros.

Det årlig arrangementet tiltrekker seg mange tusen gjester hvert år, og 2017 var ikke noe unntak. Vi traff veldig mange hyggelige mennesker. Noen hadde alt hørt om vår Anna fra Røros, og hadde begynt å lese den. Andre tok med glede imot en gratis bok med hilsen i, og lovde de skulle gi serien en sjanse.

Alt i alt mange hyggelige møter med mennesker, både fra Røros og tilreisende, fra fjern og nær. Og en opplevelse også fra Tomas, Ingunn og Berit fra forlaget, Cappelen Damm, som var sammen med oss disse dagene.

For Annikki ble det en spesielt minneverdig lansering, fordi hun fikk være med lasskjørerne den siste dagen, og ankom Malmplassen og martnasåpningen som en dronning i egen slede …

Se glimt fra lanseringen i videofilmen vår.

Bok 2 – Vinterveien

Mandag 20. mars er bok to i serien Anna fra Røros å finne i butikkene. Mange av de som abonnerer på serien har alt mottatt boken.

Anna føler ansvaret for broren Heine, bestefaren og gården tynge, da moren går bort. Uten morens enkepensjon må de finne annen inntekt, og Anna tar på seg å bli med Jo-Persa på lasskjøring. På den første turen til Sverige møter hun svenske Carl-Emil som vekker følelser i henne. Men kan hun ha noen fremtid med en svensk lasskjører? Sledeturene til Sverige skal vise seg å bli langt mer dramatiske enn hun hadde sett for seg

Utdrag fra boken:

Foran seg så hun Jo-Persa og ekvipasjen hans. De var nesten inne ved den andre bredden. Brått virket han å være alt for langt foran.

Hva om Odin og sleden min går igjennom?

Grusomme bilder spant gjennom hodet. Isen som sprakk enda mer opp. Hestens fortvilte dødskamp i det iskalde vannet.

Kroppen stiv av frykt.

Hva om jeg selv går under? De tykke klærne vil trekke meg ned. Jeg vil ikke ha en sjanse. Jeg vil bli trukket inn under isen.

Er det her jeg skal dø?

Bok to i serien Anna fra Røros er i butikkene fra 20. mars. Bestill abonnement på forlagets nettsider.

Program for lanseringen

Lanseringen av Anna fra Røros skjer nettopp på Røros, under Rørosmartnan 2017, som åpner kl. 12.00 tirsdag 21. februar. Frem til torsdag 23. februar vil forfatterne være til stede og dele ut signerte bøker gratis.

Her kan du møte oss:

Tirsdag kl. 13.00-14.30: Kurantgården (like ved Malmplassen rett etter martnasåpningen)

Tirsdag kl. 15.00-17.00: Apotekergården (i krysset Mørkstugata – Rauveta)

Onsdag kl. 12.00 – 13.00: Narvesen, ved Røros Jernbanestasjon

Onsdag kl. 14.00 – 16.00: Amneus Bokhandel, Domus kjøpesenter

Torsdag kl. 12.00 – 15.00: Åpen dag i Pressemuseet Fjeld-Ljom, med boksignering. 

Bilder fra vidda

Det er mange grunner til at vi ville skrive en romanserie med handling fra Røros. Det er også flere grunner til at vi valgte å legge serien til tidlig 1900-tall.

Viktig for oss i arbeidet har vært at det finnes et rikt bildemateriale fra nettopp denne tiden, takket være fotofirmaet Iv. Olsen. Bildene er bevart, og gjort digitalt tilgjengelig, av Rørosmuseet.

Her er noen glimt fra hverdag og fest på Røros for rundt hundre år siden. Bilder som sammen og hver for seg vitner om at det finnes mye spennende å fortelle fra Røros-distriktet for 100 år siden.

Foto fra 1912, en ukjent kvinne på vidda. Kan det være en tilreisende kvinne? En som ikke var helt vant med vinteren på Røros. Verken hatten eller skoene virker typiske for måten kvinnene på Røros kledde seg. Hvorfor kom hun til Røros, og hvorfor er hun avbildet på fjellet? Vi vet ikke, men vi aner det ligger en spennende historie bak bildet.

Mange kvinner døde unge, ikke minst var det farlig å skulle bære frem og føde barn. Men noen ble også gamle. Dette er Maren Iversdatter Vongraven, født 1814. Bildet er tatt hundre år senere. Klærne er typiske for Røros. Det er nok også arbeidshendene, etter et langt liv. Folketellingen for 1865, altså nesten femti år tidligere, viser at Maren er gift med John Pedersen Vongraven som arbeider på Kobberverket. De to bor sammen med Marens mor og en pleiesønn. Det er ingen opplysninger om at paret har egne barn.

Gea Margrethe Sundrønning, sentralborddame, fotografert i Kvigstadgården, Bergmannsgata 6, der Røros telefonselskap holdt til, frem til 1933. Den manuelle telefonsentralen var knutepunktet mellom alle som hadde telefon. Gea koblet opp samtalene og visste hvem som ringte til hvem, og når. Kanskje også hva ærendet var. Gea var født i 1885, hun var datter av en verksarbeider og småbruker, en vanlig yrkeskombinasjon på Røros.

Brødrene Krogs Uldvarefabrikk ble etablert i 1914, som en videreføring av et fargeri i gården i Kjerkgata, som fortsatt går under navnet Farjargården. Her var det spinneri og veveri, og de tok imot stoff til farging. Dette bildet er fra veveriet. Fabrikken var en av de første industrivirksomhetene på Røros som ga arbeid til et stort antall kvinner.

 

Julius Emil Knudsen var en norsk bergingeniør utdannet bl.a. ved Bergakademiet i Freiberg, Tyskland, byen der vi starter prologen i bok en av Anna fra Røros. Knudsen var overstiger og senere direktør ved Røros Kobberverk. Bildet viser Knudsen, som også var svært musikkinteressert, dirigere et kammerorkester. Bildet forteller oss samtidig at det fantes en overklasse på Røros, det som lokalt ble kalt for storinger.

Det finnes få opplysninger om dette bildet, men det er grunn til å tro at det er tatt i Røros-distriktet. Tre menn og en kvinne på skitur. Vi ser at den ene mannen har to staver, med trinser, mens de andre har en stav av den gamle typen. Mannen i midten skal være Harald Pedersen, som var hyttemester ved Røros Kobberverk i årene 1912-16.

Bryllupsfoto fra Røros 1917, Petrus Danielsen med sin hustru Ane Elisabet Danielsen. Petrus var same, og var en av de som reiste rundt og lot seg stille ut. Han var på verdensutstillingen i Chicago som barn, i 1893. Og han var en av de samene som dyrehandler Hagenbeck hadde med på utstillinger helt til 1931. Det var vanlig at flere generasjoner fra samefamilien ble vist frem sammen. Utstillingene ble ofte holdt i dyrehager.

Alle foto: Iv. Olsen, Rørosmuseets arkiv.

 

 

Tøffe og sterke damer – nå som den gang

Romanserien Anna fra Røros starter i 1912. Da arbeider Anne som smed og hovslager. Hun har gått i lære hos bestefaren. Dette var kanskje ikke så vanlig på den tiden, da kjønnsrollene i større grad bestemte hvilket arbeide du skulle ha. I våre dager er det vanlig at kvinner blir hovslagere, selv om det fortsatt er et yrke som er krevende fysisk.

Vi har møtte Mari Hovden Aaen, Norges første kvinnelige hovslagermester. Hun forteller om yrket og endringen fra Annas tid og frem til i dag.